Du leser en tekst på skjermen. I slutten av noen setninger får du to ord å velge mellom. Klikk på ordet som passer best i setningen. Når du har valgt riktig ord i alle setningene, får du resultatet ditt – både hvor raskt du leste og hvor godt du forstod.
Disse lesetestene måler lesehastighet og leseforståelse.
Det er en nyttig ferdighet å kunne lese raskt og samtidig forstå innholdet. Derfor tester vi begge deler på én gang.
Vi har laget tekster med mange forskjellige temaer. Slik kan du se om temaet påvirker resultatet ditt – eller om du leser like godt uansett.
Testene passer for deg som er på A2‑nivå i norsk. Hvis alt føles lett, kan det tyde på at du ligger på et høyere nivå.
Det mystiske skipet
Det begynte som en vanlig kveld ved kysten. Sola var i ferd med å forsvinne bak horisonten, og vinden hadde løyet til et stille [sus|suksess].
Ingrid sto på brygga og speidet utover havet. Hun hadde vokst opp her, og kjente hver bølge og hver [lyd|skjell].
Men denne kvelden var noe annerledes. Langt der ute skimtet hun en skygge, som beveget seg sakte mot land. Det var ikke registrert noen båter i området, og hun kunne ikke finne noen logisk [forklaring|forretning].
Nysgjerrigheten tok overhånd. Hun fant frem lommelykten og satte seg i robåten. Havet lå stille, som om det holdt på en hemmelighet som ikke skulle [røpes|skapes].
Da hun nærmet seg skyggen, ble den tydeligere. Det var et gammelt seilskip, med falmede seil og utskjæringer langs ripa. Ingen svarte da hun ropte, og alt hun kunne høre var sin egen [pust|post].
Hun klatret om bord. Dekket knirket under føttene hennes, og lukten av tjære og salt var sterk. Det var som om skipet hadde ligget i ro i hundre [år|ås].
Plutselig fant hun en dagbok. Sidene var fuktige, men lesbare. Den siste innføringen var datert for over femti år siden, og nevnte en storm som aldri ville bli [glemt|glødet].
Før hun rakk å lese videre, begynte skipet sakte å drive utover igjen. Hun kastet seg tilbake i robåten, mens hjertet hamret som et varsel om noe hun ikke helt kunne [forstå|forvirrende].
Neste dag var skipet borte. Men dagboken lå igjen i robåten, som et bevis på at det hele ikke bare hadde vært en [drøm|drikk].
Galeasen – skipet som krysset havet
Galeasen var en type seilskip som ble mye brukt i Nord-Europa fra 1600-tallet og godt inn i det 19. århundre. Den var kjent for sin robuste konstruksjon og evne til å seile i både smale fjorder og åpent [hav|håv].
En galeas hadde vanligvis to master, der den fremste var fullrigget, mens den bakerste hadde en enklere [rigg|rute]. Dette gjorde skipet både fleksibelt og lettere å manøvrere enn mange andre fartøy fra samme [periode|person].
Galeasene ble brukt til mange formål: frakt av trelast, fisk og andre varer mellom kystbyer og ut i Europa. Noen ble også brukt i mer farefulle oppdrag, som under [krig|kran].
Skroget var bredt og dypt, slik at det kunne romme mye last. Samtidig var det konstruert for å tåle det harde været langs norskekysten, med is, regn og sterke [vindkast|vinduer].
Mannskapet om bord på en galeas kunne være lite, ofte bare fem til ti personer. De måtte være godt trente, for seilene krevde både styrke og presis [timing|tegl].
I dag finnes det fortsatt noen få galeaser igjen, restaurert av entusiaster og brukt til seilturer eller som flytende [museum|musling]. De minner oss om en tid da vinden var drivkraften bak handel og [oppdagelser|oppvask].
Klumpfisken – en globetrotter i havet
Klumpfisken er en av de mest fascinerende skapningene i havet. Den kan bli opptil tre meter lang og veie over to tonn, og har en kropp som ser ut som en stor, rund [plate|dusk].
Selv om den virker klossete, er klumpfisken en imponerende svømmer. Hvert år beveger den seg over enorme avstander, fra varme tropiske farvann til kaldere strøk nær [polene|langt].
Klumpfisken lever for det meste av maneter, men kan også spise småfisk, plankton og blekksprut. For å finne nok mat må den ofte dykke dypt og svømme langt – noen ganger flere tusen kilometer i løpet av en [sesong|sekk].
Den har ingen vanlig hale, men en avrundet flate bak som fungerer som ror. Svømmebevegelsene styres mest av de store finnene som stikker ut som [vinger|vinduer].
Klumpfisken trives best i åpne havområder og holder seg sjelden nær kysten. Den er kjent for å ligge helt stille i overflaten, som om den soler seg – noe som ofte får folk til å tro at den er [syk|syltet].
Selv om den ser rar ut, er klumpfisken ufarlig og viktig for havets økosystem. Den bidrar til å kontrollere mengden maneter og er i seg selv mat for større [rovdyr|rødvin].
Forskere følger nå klumpfiskens reiser med satellittsendere, og oppdager stadig mer om denne mystiske og langveisfarende [arten|reisen].
Den dagen buksa revna
Jeg skulle bare hente en pakke. En helt vanlig torsdag, på vei hjem fra jobb, svett og litt stressa, men i godt [humør|humle].
Posten lå inne på et kjøpesenter, og jeg tenkte jeg kunne smette inn og ut uten å møte på noen jeg kjente. Jeg hadde på meg den gamle olabuksa, den som er komfortabel, men kanskje litt for [slitt|snill].
Alt gikk fint – helt til jeg bøyde meg ned for å plukke opp pakken. Da sa det *RITSJ*, og hele bakdelen på buksa mi åpnet seg som et [telt|tre].
Først frøs jeg helt. Så prøvde jeg å late som ingenting. Jeg snudde meg sakte og så rett inn i blikket til en eldre dame med handlevogn. Hun hevet øyenbrynene, men sa heldigvis ikke et [ord|ost].
Jeg måtte rygge ut av postkontoret med pakken foran meg som et skjold. Jeg vurderte et øyeblikk å stikke innom en klesbutikk, men hvem tør vel kjøpe bukse i bare [undertøy|underlag]?
Løsningen ble å knyte jakka rundt livet og gå som om jeg hadde vondt i ryggen. Jeg hilste ikke på noen. Jeg gikk ikke forbi speil. Jeg bare [gikk|gakk].
Hjemme lo jeg så tårene trillet. Og nå? Nå er det en historie jeg forteller når stemningen trenger et lite [løft|løv].
Et uhell på postkontoret
Jeg skulle bare sende et brev. Midt i ettermiddagsrushet, med kø bak meg og pipelyder fra pakkemaskina i ett [kjør|kjøl].
Foran meg sto ei dame med en stor pakke og en litt sliten olabukse. Jeg tenkte ikke noe over det, før hun plutselig bøyde seg ned – og buksa revnet med et dramatisk [riv|rør].
Det ble helt stille. Hun frøs til, som om hun håpet å forsvinne inn i pakken. Jeg kunne nesten høre pulsen hennes gjennom den tynne [stillheten|stilleben].
Jeg visste ikke hvor jeg skulle se. Øyekontakt føltes for mye, men å snu seg helt bort ville kanskje virke [uhøflig|uhyre].
Så jeg gjorde det eneste jeg kom på: Jeg så ned på mobilen min med det mest intense blikket jeg kunne mane frem. Som om jeg plutselig hadde fått en veldig viktig [melding|melodi].
Hun klarte å snu seg, med pakken foran seg som skjold, og rygget mot døra. Jeg lot som jeg ikke så at jakka ble knytt rundt livet med hastverk og panikk i [bevegelsene|beskrivelsene].
Da hun forsvant ut, pustet alle ut i kor. Men ingen lo. Ingen sa noe. Vi var et kollektiv av mennesker som forsto at i dag trengte én av oss bare litt [verdighet|verktøy].
Regnet og lyset
Jeg sitter under ei gran og kjenner regnet dryppe gjennom greinene. Jakka mi er våt, og sekken er kald mot ryggen. Jeg hadde sett for meg sol i dag. Tur med utsikt og kaffe i [varmen|verden].
I stedet ble det skyer og duskregn. Det er sånt vær som kryper under klærne og gjør tankene litt [tunge|tuller].
Jeg vurderer å snu. Men så skjer det [noe|noen].
En stripe lys bryter gjennom skydekket. Den treffer en stein dekket av lav, og plutselig glitrer hele skogbunnen som om den er dekket av [sølv|søle].
Dråpene på granbaret lyser opp i grønt og gull. Det damper lett fra bakken, og hele skogen lukter av jord og [liv|lim].
En fugl synger fra et sted jeg ikke ser. Det er en enkel tone, men den skjærer rett gjennom lyden av [regn|regning].
Jeg blir sittende. Ikke fordi været har blitt bedre, men fordi jeg plutselig ser noe annet. Noe vakkert i det som nettopp føltes [trist|trikk].
Kaffen er lunken nå, men den smaker mer. Kanskje fordi jeg kjenner at jeg er der jeg skal [være|vante].
Under stjernene
– Du vet at det egentlig tar åtte minutter for lyset fra sola å nå jorda?
– Hæ? Seriøst?
– Ja. Så det lyset vi ser nå, er egentlig gammelt. Det er liksom fortiden som lyser på [oss|ost].
– Det er jo helt sprøtt. Hva med stjernene, da?
– Mange av dem er døde for lenge siden. Vi ser dem bare fortsatt fordi lyset bruker så lang tid på å komme hit. Det er litt [trist|trikk].
– Eller vakkert? At noe kan være borte, men fortsatt kaste lys.
– Ja... Kanskje litt som minner. Eller folk vi har [mistet|malt].
– Nå ble det dypt her.
– Det er noe med natta. Stjernehimmel og stillhet. Den får hjernen til å [tenke|trene].
– Og magen til å ønske seg kakao.
– Helt enig. Men vi glemte jo termosen i bilen.
– Typisk oss. Filosofi og forglemmelser går hånd i [hånd|hane].
Er det egentlig greit at en maskin lager lesetekster?
– Den teksten om han som revna buksa var faktisk skikkelig [morsom|morsmål].
– Ja, jeg lo jeg og. Og den med klumpfisken? Veldig [lærerik|lærling].
– Det er det jeg mener. De funker jo. Selv om de er laget av [KI|KIWI].
– Men gjør det noe da? Det er jo folk som har lest gjennom dem etterpå. Det er ikke bare maskinen som trykker på [send|sand].
– Nei, jeg vet. Det er bare en litt rar [følelse|frokost].
– Som om det mangler noe [ekte|ektefelle].
– Jeg tenkte også sånn først. Men så leste jeg de tekstene igjen, og det er jo tydelig at de er laget med forståelse for både språk og [nivå|navn].
– Kanskje det bare er en [vane|vogn].
– At man må venne seg til at kvalitet ikke alltid betyr at det er skrevet av et menneske fra [bunnen|bussen].
– Og så er det jo fortsatt mennesker som har satt [rammene|rampene].
– Bestemt stilen, ordvalget, [innholdet|innkjøpet].
– Det er ikke så [kaldt|kort] som man skulle tro.
– Nei. Og hvis de hjelper elevene med å lese bedre, så er det vel det [viktigste|lærevillig].
– Enig. Og jeg får faktisk lyst til å lese [videre|vidvinkel].
– Det er jo litt hele [poenget|parken].
Hva er det egentlig de driver med?
Jeg heter Simba, og jeg er katt. Jeg har bodd med disse menneskene i snart seks år nå. Og jeg forstår fortsatt ikke helt hva de holder på [med|mat].
De løper rundt hver morgen som om huset brenner. Leter etter nøkler, roper til hverandre, søler kaffe og går ut døra i full [fart|fane].
Så er det stille. Hele dagen. Bare meg og lydene fra kjøleskapet. Og kanskje en flue som tør å være litt for [frekk|frisk].
Når de kommer hjem igjen, er de slitne og rare. De setter seg i sofaen og stirrer på en lysende skjerm mens de trykker på en liten [boks|kommode].
Av og til prøver jeg å få oppmerksomhet. Jeg setter meg midt foran skjermen, eller velter et glass, bare for å se om noen [reagerer|regner].
De klapper meg, ja da, men det er som om tankene deres er et annet [sted|stedmor].
Og hva er greia med at de gjemmer maten sin i skap? Jeg må jobbe i timesvis for en tørr bit, mens de har et helt skap fullt av smak og [duft|duk].
Men likevel... jeg liker dem. Når de endelig slår av lyset, og huset blir stille, da hopper jeg opp i senga og legger meg tett inntil. Og akkurat da skjønner jeg at jeg har det ganske [bra|brød].
```
Tankene kommer om natta
Det er midt på natta, og jeg får ikke sove. Vinduet står på gløtt, og lufta er varm, men tung. Ute er det mørkt, så mørkt at jeg nesten føler meg alene i hele [verden|verandaen].
Jeg hører torden i det fjerne. Ikke så nærme at jeg blir redd, men nært nok til å kjenne et press i brystet. Et sånt trykk som ikke bare handler om [vær|vogn].
Lynene blinker bak gardina, som om himmelen forsøker å sende meg et tegn. Kanskje sier den: Du må ta det litt med [ro|rev].
Men tankene har allerede begynt å løpe. Jeg tenker på alt jeg burde ha gjort, og alt jeg har sagt som kunne vært sagt på en annen [måte|måler].
Jeg snur meg i senga. Puta er for varm, kroppen for våken. Og hjernen nekter å gi meg [fred|fredag].
Hva hvis jeg ikke rekker alt jeg skal? Hva om jeg aldri blir helt den jeg trodde jeg skulle [bli|få]?
Regnet begynner å tromme lett mot ruta. Først forsiktig, som små lette skritt, og så hardere. Jeg teller sekundene mellom lyn og [torden|mennesker].
Alt føles større om natta. Tankene, tvilen, og alt det jeg vanligvis bare skyver unna med en kopp kaffe og en plan for dagen. Men nå er det bare meg, og regnet, og lyset som blinker på den svarte [himmelen|skyene].
Og likevel – det er noe vakkert i det. Noe ærlig i mørket. Som om natta lar meg tenke uten å late som alt er i [orden|frekt].
Kanskje jeg ikke finner svar i kveld. Kanskje jeg våkner trøtt og litt tom. Men akkurat nå ligger jeg og lytter. Og i det fjerne begynner tordenskrallene å dempe [seg|seng].
Denne nettsiden bruker informasjonskapsler. Ved å fortsette å bruke dette nettstedet, aksepterer du vår bruk av informasjonskapsler.
